Jeg har (som så mange andre?) en sterk tendens til å utsette det som utsettes kan. Jeg har jo tidligere nevnt at jeg lett kan begynne på et nytt håndarbeid når jeg burde legge på plass klesvasken. Men mine utsettelsesevner viser seg på flere områder. Jeg har alltid vært et skippertaksmenneske i skole- og studiesammenheng. Det har gått så langt at jeg ikke kunne begynne før timeglasset var i ferd med å renne ut. Jeg utsetter lett å gå å legge meg fordi jeg bare skal gjøre, se eller høre noe ferdig først. Jeg har lenge å starte et nytt og sunnere liv. Jeg utsetter å få huset helt i ordning fordi jeg ikke klarer å se at jeg kan bli ferdig med det noensinne. Til dere stakkarer som har delt bopæl med meg: jeg beklager på det sterkeste. Jeg har et flertall ganger kun klart å rydde hvis jeg hadde invitert andre på besøk. Jeg har også begynt på tre innlegg siden sist jeg postet noe her, det ble rett og slett for lenge siden sist og dermed setter jeg opp standarden for meg selv. Dette innlegget måtte virkelig ha et innhold som kunne være interessant eller morsomt for dere å lese. En kan jo få angst av mindre.

Jeg har tenkt veldig mye på hvorfor jeg utsetter. Litt av årsaken er nok at jeg er litt lat, men jeg tror at hovedårsaken som jeg beskrev over om bloggingen. Jeg setter så høye krav til meg selv, at når jeg ført gjør noe så skal det være ordentlig, ellers så kan jeg like godt la være. Alle liker vel positiv tilbakemelding på det de gjør? Hvis jeg ikke gjør noe har jo heller ikke folk noe å kritisere? Det er lettere for meg å ta kritikk for noe jeg ikke har gjort enn for noe jeg har gjort. Da kan dere jo si at jeg i alle fall ikke burde blogge, nettroll er jo ikke milde i sine utsagn. Jeg vet at all informasjon på verdensveven kan både brukes og misbrukes. Det var et utrolig stort skritt for meg å starte hildulf.no, jeg har alltid delt lite på Facebook til og med. Jeg liker å bidra med noe, hjelpe folk, motivere andre og vise med mine egne feil at det er greit og ikke være perfekt.

Siden sist jeg publiserte på bloggen har jeg trødd over flere dørstokkmil. Wikipedia beskriver dørstokkmila som:

«-et uttrykk for avstanden det kan føles å gå før en er ute av huset, altså over dørstokken, når motivasjonen mangler. Uttrykket assosieres med manglende tiltak eller nøling.

Begrepet brukes også mer generelt om hvor vanskelig det kan være å komme i gang med noe og er i slik forstand knyttet til uttrykket «godt begynt er halvt fullendt».

En annen betydning av begrepet er situasjonen som ofte oppstår når noen er på besøk og er i ferd med å gå igjen, men likevel blir stående og prate i døråpningen eller på trappa.»

(I tillegg nevnes sangen «Dørstokkmila» av Tre Små Kinesere som var på en av mine aller første CDer..)

Så gjenkjennbart! Jeg har i en drøy måned nå spist LCHF, det som på folkemunne kalles lavkarbo. Jeg skal ikke oppfordre noen andre til å spise som meg. Før jeg ble gravid hadde jeg levd på dette kostholdet i flere måneder og følte ikke lengre noe søtsug, jeg var i mitt livs beste fysiske form og jeg var definitivt på mitt letteste. Jeg har etter siste ammeperiode vært totalt avhengig av sjokolade, mye sjokolade. Det tok så av at jeg bare måtte gjøre noe med det. Jeg ville jo på en måte ikke slutte å spise sjokolade, men jeg merket hva det gjorde med meg både fysisk og psykisk. LCHF er det eneste som noensinne har fungert for meg, så jeg har «savnet» det. Dermed var det bare å begynne på igjen etter 18 måneder med graviditet og tre år med amming. Googling av «dørstokkmila» gav meg flere treff som omhandlet treningsstart. Det er kjempevanskelig å starte å trene (igjen). Kroppen min er ikke den samme som før jeg ble mamma, og det må jeg akseptere, men jeg ville ikke at den skulle forfalle ytterligere. Jeg har derfor også begynt som smått å jogge og ta noen styrkeøvelser med egen kroppsvekt. Det jeg har oppnådd på et plan har smittet positivt over på andre plan. Det var lettere å starte opp med trening når jeg allerede hadde klart å legge om kostholdet, og det var lettere å begynne på husorganiseringen når jeg hadde begynt å reise meg opp fra godstolen. Hele tirsdag ble brukt til å organisere mat i kjøkkenskap og bod. Jeg liker og organisere, men bruker litt tid på å få det som jeg vil.

Jeg må bli flinkere til å kaste meg ut i ting, slutte å tillate meg å unnskylde bort alt jeg ikke gjør.  Det er umulig å gjøre alle til lags. Kjenner du deg igjen i dette? Det er muligens Hildulf i et nøtteskall. Men som Tre Små Kinesere synger;

«Dørstokkmila. Kan vær tung å gå. Men det kjæm en vakker dag da du bare må forstå.At ska det skje nå må du vandre dørstokkmila»

Ingen andre enn meg selv kunne fått meg til å kutte ut sukkeret, ta på meg joggeskoene eller organisert  maten i huset slik jeg vil ha det. Jeg merker at dette ble veldig selvskrytende, men jeg skriver det i håp om at det kan få noen til å gjøre noe de har utsatt alt for lenge. Det kan være helt andre ting enn det jeg har slitt med. Kommenter gjerne, da blir jeg veldig glad. Si også gjerne fra om jeg kan hjelpe med noe eller kom med ønsker om hva jeg skal skrive om. Jeg lover å ikke skrive avhandlinger hver gang…

-Hildulf, over og ut <3