I dag er det verdensdagen for psykisk helse, og da er det på sin plass med et innlegg om akkurat dette. Jeg tar selvkritikk for at det er alt for lenge siden jeg har vist meg her. Noe av grunnen til at jeg ikke har postet noe på lenge er at jeg har vært ganske nede. Jeg har slitt med angst i litt større grad enn normalen og jeg har vært deprimert uten å ane hva som har utløst det. Min psykiske helse er ikke noe jeg har snakket så mye om opp igjennom årene, men jeg har blitt mer åpen om mine problemer de senere årene. Jeg gidder ikke å late som om alt er fint hele tida, selv om jeg fortsatt er god på det. Det betyr ikke at jeg har angst og er deprimert konstant, men det er en slitsom del av livet mitt, iblant i lange perioder i strekk.

Jeg er som mange andre følsom for treffende kritikk, og av og til er det den uskyldigste kommentar som kan rase det psykiske korthuset. Jeg føler nemlig at jeg bygger korthus, forsiktig prøver jeg å sette sammen kortene, gjøre noe konstruktivt, komme meg over de utallige dørstokkmilene, produsere både tekst, fantastisk mat og håndarbeid. Men det skal så ørlite til for at alt virker forgjeves. Det hender at jeg kommer nær toppen, kanskje til og med helt til topps. Det hender dog oftere at huset ligger i ruiner, og da er det så mye enklere å la det ligge der. Nederlaget etter og ha mislyktes nok en gang er så skadelig at det er enklere å bare være i ruinene og synes synd på og sint på seg selv for det siste fallet. Jeg er muligens også et skippertaksmenneske når det gjelder byggingen av mitt psykiske korthus. Jeg kan klare kjempemye når jeg først setter i gang, og i begynnelsen klarer jeg raskt  å bygge grunnmuren og komme godt i gang med reisverket, men så må blir det forsinkelser i leveransen på nye materialer og selv om fundamentet står der, så er det ikke tett tak. Da raser huset, vannet renner ikke av men danner store tyngende bassenger midt i huset.

De siste dagene har gått med på å raide Pinterest for ideer til julegaver og prosjekter framover. Allerede har jeg gjort ferdig mye, fordi det er så gøy å være igang med noe produktivt etter en destruktiv periode. Men nå er jeg dønn ærlig her for alle som ønsker å lese, og det skremmer livet av meg og kan rase hele korthuset mitt. Jeg håper på noen gode kommentarer fra dere. Jeg vet at dere også har deres problemer, men jeg håper ikke dere ligger under dyna og nekter å møte verden. Skriv