Yo peeps!

Jeg har lenge tenkt på hva jeg burde gjøre med denne bloggen, jeg har lagt så mye press på meg selv for at det skal være bra og informativt. Jeg har bestemt meg for å poste oftere og senke forventningene til meg selv om hvor nyttig det jeg skriver er for andre. Jeg er kjempeglad for alle som leser, det er litt terapi for meg å få det ut. Men spørsmålet er jo hva dere vil at jeg skal skrive om, jeg har tenkt på både dagens kaffekopp, dagens antrekk (som er litt ulikt en rosabloggers…), dagens kreative bidrag og dagens middag. Kom gjerne med tips om temaer dere vil jeg kan skrive om. De dype postene kommer ikke til å forsvinne, men jeg må bare senke skuldrene litt. Som dere kunne lese i går så har jeg ikke bare gode dager, så jeg lover ikke nye innlegg hver dag, men det er lov å etterlyse flere innlegg om det blir tørke. Selv om jeg startet denne bloggen for meg selv, så ønsker jeg tilbakemeldinger fra alle dere, privat eller offentlig. Jeg har 201 venner på Facebook, men har bare en dag i uka som jeg fast er sosial utenfor hjemmet. Jeg møter selvfølgelig folk i barnehagen og på butikken, men det er ikke nok. Dette er en sosial kanal ut i verden, skriv gjerne til meg selv om du ikke har snakket med meg på årevis eller ikke kjenner meg i det hele tatt. Din mening betyr noe for meg, hvis min mening betyr noe for deg.

Nå sitter jeg og drikker kaffe fra et krus jeg selv plukket ut for snart 30 år siden, og jeg blir litt nostalgisk. Dette er dagens tredje kopp,
og kanna er tom. Akkurat denne Sørlandskoppen minner meg om alt ifra sykehus til lukten av båttur i Farsunds skjærgård. På min fireårsdag fikk jeg en kopp i gave, jeg var veldig glad og stolt. Mormor hadde kommet på sykehus noen uker tidligere, og jeg ville vise henne gaven jeg hadde fått. Jeg husker ikke detaljene, men den falt/ble mistet  i sykehusgulvet og knuste. Mamma syntes så synd på meg at jeg senere fikk velge meg en erstatning til den ødelagte koppen. Og selv om jeg da ikke følte at noe kunne erstatte den, valgte jeg denne koppen. Den var litt stor for meg da, og jeg tror egentlig ikke at jeg likte den så godt, den minnet meg om et savn jeg ikke kunne stille. Nå er jeg veldig glad i denne koppen. Jeg er litt redd for at denne også skal knuse, men hvis den bare står urørt har jeg jo heller ingen glede av den. Akkurat denne tingen minner meg også på at det kan komme noe nytt og bedre ut av noe trist. Jeg tror ikke jeg hadde hatt et forhold til den gamle koppen om den ikke hadde knust. Nå har jeg mange minner, også nye, tilknyttet den. Reflekterer jeg for mye over alt? Jeg begynte å skrive om at jeg drikker kaffe og ender opp med at det kan komme noe godt ut av noe mindre godt.

Resirkulering og redesign er morsomt, så dagens kreative bidrag er laget av noe så alminnelig som brusbokser. Jeg har i de siste dagene Pinterestet i timesvis. Det er lenge siden vi har vært i Sverige og vi hadde flere brett med svensk pant. Jeg ville dermed lage noe av noen av dem. Jeg er i tillegg lei av at  barna  forlater middagsbordet for å hente ditt og datt, så jeg vill lage noe som kunne stå på bordet med noe av det som plutselig trengs under måltidet. Jeg fjernet toppen av boksene med en boksåpner og vasket dem godt. Jeg liker farger, så jeg valgte disse herlige fantaboksene. For å unngå så mye som mulig av innholdsfortegnelser o.l. måtte det bli seks bokser. Jeg limte dem sammen og fylte boksene med barnebestikk, sugerør, servietter og svamper til umiddelbar opptørking etter veltede glass. Man skulle kanskje tro at boksene er skarpe, men boksåpnerer bøyer kanten utover. Den er derfor trygg for små barnefingre. Denne ble lagd i går, og arbeidstid vil jag anta at  jeg brukte ca 15 minutter inkludert vask. Barna ble veldig fascinerte, og jeg lurer på om jeg må gjøre sugerørene mindre tilgjengelig, eventuelt bytte dem ut med gjenbrukbare.

Dette var altså noe gammelt og noe nytt. Jeg skal fortsette å blogge, jeg skal i tillegg til mine dype og private innlegg også skrive litt svada. Den gamle Sørlandskoppen får stå med min nye bordorganisator. Vi må alltid ha med oss fortiden inn i fremtiden, men jeg vet at jeg må slutte å dvele ved fortiden. Det gjør ikke helsa bedre. Hva vil dere med framtida, hva vil dere i framtida? Jeg kan bli livredd når jeg tenker på framtida, men jeg har jo overlevd alt til nå.