Jeg vet at det er dumt å poste på natta, men supert at du stakk innom Hildulf.no likevel. Mulig at det er akkurat det du trengte å lese til morgenkaffen i dag, med mindre du er et nattdyr som meg og leser dette rett etter at jeg trykket på publiserknappen…

Forrige uke var jeg på ferie hos mamma og pappa. Flere av dem jeg vokste opp med bor i nærområdet og den venninnen jeg har kjent lengst var hjemme på pinseferie hos sine foreldre. Når jeg er på besøk hos barnevakter er det jo en glimrende anledning til å være sosial med gamle venner. Jeg har mange gamle venner som jeg sjeldent snakker med, men som det er helt naturlig å snakke fortrolig med i timesvis når jeg først ser dem. Det blir alltid tema at begge parter på flere plan ønsker hyppigere kontakt, men at tida ikke strekker til, og flere bor jo tross alt over 50 mil unna. Men når jeg er hjemme så er det lettere å utsette å møte de vennene som bor 5 mil unna. Mye enklere logistisk sett, men det blir også en barriere. Detter husker jeg godt fra studietida. Jeg bodde først i Trondheim, mens flertallet av vennene mine bodde i Oslo. Hver gang jeg var på besøk i Oslo gjorde alle seg tilgjengelige for å treffe meg mens jeg var i byen. Da jeg flyttet til Oslo selv så jeg flere av dem vesentlig sjeldnere. Selv om flere med ujevne mellomrom inviterte hele skokken, så var det ikke sikkert at alle prioriterte hverandre den kvelden. Det kunne jo lett tar igjen en annen gang. En hadde jo også mer tid i studietida, ingen barn og færre forpliktelser.

Hele dette innlegget er inspirert av en av samtalene jeg hadde forrige uke. Et av parene jeg besøkte hadde snakket om og fundert over når det ble unaturlig å få nye nære venner. I oppveksten har man uendelig mye tid til hverandre og i studietida er det ikke så sjeldent alkohol som katalysator. Hvordan finner man nye venner som voksen, uten alkohol og uten daglig kontakt over flere år. Mange møtes jo til og med på jobben hver eneste dag i en årrekke uten å vurdere å kalle hverandre venner. Personlig har jeg ikke stort kontakt med mer enn tre fra studietida, selv om jeg snakket mye med mange. Jeg har alltid sluttet på studier før løpet var ferdig, men hvorfor har akkurat den lille firergjengen klart å holde kontakten? Jeg har egentlig ingen andre forklaringer enn at vi ønsker det. Vi må, som barndomsvennene ønske å prioritere hverandre av og til.

Min gode venner kommer da fra barnehage til studietid, men for meg så stoppet det ikke der. For det første så har jo flere av disse fantastiske menneskene blitt kjærester med andre flotte folk som jeg også kaller mine venner. Noen har man jo oppigjennom mistet som venner ved brudd, og det er alltid rart. Men det er mulig å bli venner med helt nye mennesker, selv om man ikke har en eneste felles bekjent. Jeg gleder meg til korøvelsene hver onsdag. Det er min frikveld hver uke. Det er rart at vi tar sommerferie, vi skal faktisk ha sommeravslutning denne uka. Men det betyr ikke at jeg ikke kan ha kontakt med de andre i koret. Vi er en liten gjeng, og flere vil jeg kalle mine venner, til og med gode venner. Jeg skulle gjerne kjent alle bedre.  Det er mulig å bli venner via en liten felles plattform på to timer i uka. Det er de sprøeste ting vi kan snakke om etter øvelsene. De to timene er jo ikke nok, det har flere ganger dratt ut i flere timer i hutrende solnedganger. Det minner meg om min ungdomstid, da jeg så godt som aldri gikk hjem uten å stoppe for å snakke med vennene mine der våre veier skiltes. Men konklusjonen blir vel dermed at hvis du vil få nye venner så må du møte nye mennesker.

Jeg har hørt at det er lettere å få nye venner når men får barn. Jeg er på hils med så mange foreldre som jeg ikke aner hva heter engang, men jeg er for sjenert til å snakke om annet enn barna. Ofte kan jeg føle på behovet for å snakke om noe annet enn barna. Jeg vil være meg og ikke bare mamma. Nå kan dette selvfølgelig endre seg når barna blir mere selvstendige, så en kan snakke med de andre foreldrene mens barna leker litt mer enn tre meter unna litt lengre enn ti minutter i strekk. Lekeavtaler er på barnas premisser, og mine småtroll er ikke med på noen faste aktiviteter enda. Selv om det var vanskelig å samle hele den gamle gjengen da jeg bodde i Oslo, var det lett å finne tid til å møte en om gangen. Slik er det nå også. Det er lettere å møte venner som bor i nærheten, logistikken forhindrer ikke spontaniteten. Hvordan kommer jeg innpå foreldrene i barnehagen? Er det best å måtte planlegge alle sosiale sammenkomster i god tid?

Jeg skriver ikke dette fordi jeg har for få venner, men kan man ha for mange gode venner? Det hadde vært utrolig interresant å få deres innspill på disse elementære spørsmålene. Kommenter veldig gjerne, også om du føler at du ikke kjenner meg så godt.