Og der kaster jeg meg ut i bloggosfæren!

Jeg har tenkt mye på begrepet «lykkelig gift» siden jeg skrev at jeg er det i innlegget om meg selv. Jeg anser ikke meg selv som en lykkelig person. Jeg er nok mer en pessimistisk, grublende og overanalyserende person. Likevel kan jeg være lykkelig over valg jeg har tatt, og ting som har skjedd. Noe jeg aldri har angret på at jeg giftet meg med mannen min.

Alfulf gjør meg ikke til et supermenneske, men han tar vare på meg, selv når jeg ikke er lykkelig. Jeg mener et lykkelig ekteskap ikke handler om å være lykkelige hele tida, men å stille opp for hverandre, lytte til hverandre, sette relativt vanskelige krav til hverandre (om nødvendig) for å utvikle hverandre til den beste utgaven av seg selv og å være ærlige og lojale mot hverandre. Jeg føler meg heldig som har funnet en person som jeg er overbevist om at aldri vil ønske meg noe vondt.

Jeg er fullstendig klar over at ulike mennesker ser etter ulike ting hos sin signifikante andre, men jeg mener også at mange stiller for høye krav til hverandre og muligens for lave krav til seg selv i relasjonen. Det handler om å gi og ta, kompromisser og å gjøre noe litt utenfor komfortsonen fordi det er naturlig og positivt for den andre. For er man lykkelig gift hvis det bare er den ene parten som er lykkelig? Egoismen og vanene vi har kan fort komme i veien, og det kan være vanskelig å innrømme at våre egne metoder med alt fra klesvask til barneoppdragelse er tungvinte, unødvendige eller til og med skadelige. Stahet er ikke nødvendigvis positivt i alle sammenhenger. Kanskje ønsker man en partner som er helt lik en selv, men finnes det? Og er det rett å forme noen til det ugjenkjennelige for å bli det?

Det var ikke lykkelige omstendigheter rundt begynnelsen av vårt forhold, vi møttes rett og slett rundt en delt sorg. Kjærlighet kan blomstre opp av aske. Den sorgen vil vi alltid ha, men vi vil også alltid dele den, ha mulighet til å snakke om den og forstå hverandres sorg. Jeg har hørt og lest utallig ganger at et godt og varing forhold bygges på god kommunikasjon, og da må jo også det tunge og vanskelige være med. Jeg er likevel glad for at sorg bare er en liten del av det vi snakker om. Det som er trygt for meg er at jeg føler jeg kan si hva som helst til Alfulf. Vi gleder oss på hverandres vegne og vi trøster hverandre. Vi har lovet å holde sammen i gode og onde dager.

Ringene på bildet over er gifteringene våre, de gjør meg lykkelig. De er uten diamanter eller andre edelstener, men det var akkurat det vi ville ha. Enkle ringer med to metaller som smelter inn i hverandre, symbolet på sammensmeltet evighet. Ringene har vi alltid på, de minner oss på hverandre og de forteller fremmede at vi er gift. For for meg er det nå Alfulf resten av livet.  Valget er tatt, og jeg er veldig fornøyd med det. Jeg sier ikke dermed at jeg misliker andre som tar andre valg som å skille seg eller ikke gifter seg i det hele tatt. Jeg snakker bare for meg selv.

Alle valg er ikke bra valg. Bare de to som er i det spesifikke forholdet kan fult ut forstå hvordan det forholdet er. Er du deg selv i forholdet ditt (da mener jeg ikke bla, bla selvrealisering, men kan du slappe av)? Vil du den andre godt? Vil den andre deg godt? Gjør dere hverandre bedre? Hvis svaret er ja på alle disse spørsmålene tror jeg man er på god vei til et lykkelig ekteskap/forhold. Det viktige er svarene må forbli ja, og det kan kreve hardt arbeid. Og husk at det er alltid flere sider av samme sak.